Okey, this means war.

Lest blogger, tenkt, fundert...og kommet frem til at Åkay....this means war!

7 km tilbakelagt

Og sånn passelig sliten. Ikke dønn sliten, men sånn passe. Dog, litt sugen på noe nam :/

Brukt mobilen min til nye ting idag, var ikke så vanskelig som først antatt. Alltid greit å lære noe nytt.

Nå dusj.

Klarere ?

Nee, ikke akkurat.

Mer tid til å tenke, helt klart. Jeg får noen dager alene. Og veldig ofte ønsker jeg meg det så mye...men når det skjer så er det feil. Careful what you wish for...

Men jeg fikk det uansett. Sånn måtte det bli. Noen dager. Og jeg skal bruke tiden på å evaluere, tenke gjennom, finne meg i det. Bruke tiden på meg. Trene. Jobbe. Egotid.

Jeg håper det kommer noe godt ut av det, for det er helt feil. Det er ikke slik det skal være, det er ikke slik jeg vil ha det. Men det er prisen jeg betaler for valgene jeg gjør.

Gjennom mange nok år som myndig har jeg tatt mine valg. Og betalt prisen for de valgene. Det vil alltid være slik. Uansett hva man gjør så koster det noe, på den ene eller andre måten.

Det er på tide å innse at mange valg er tatt basert på erfaringer i fortiden. Men fortiden er ikke mer, og jeg er ikke der mer.

Ikveld er jeg alene, og Tarja er på øret, litt høyere enn vanlig. Hun overdøver ikke smerten. Jeg ønsker den velkommen, for muligens første gang i mitt liv. Jeg vet det er hjelp i den. Det blir bedre raskere om jeg ikke lukker øynene, men ranker meg gjennom det. Jeg liker det ikke. Men det er prisen jeg betaler. Fordi jeg stolte på.

Det river sårt og det er tøft.

Og kanskje det vondeste er at det var....så ikke mulig. Det var det ene mennesket som aldri aldri kunne gjøre noe sånt.

Jeg tar med meg Tarja på en lengre tur.

Ja

Hva skal man si ?

Jeg vet ikke. Hodet er litt tåkete enda. Tror jeg sier det når jeg er litt klarere.