Finnes det en bunn ?

Jeg står på kanten av stupet. Og der nede er det bare svart. Frådende svart. Som havet en uværsnatt. Jeg er redd for havet, på tross av at jeg er dypt fasinert av villskapen, råheten.

Jeg er redd stupet også. Likevel står jeg her og klarer ikke å ta blikket vekk fra den frådende svarte tomheten.

Jeg står opp, kler meg, kjører i barnehage, drar på jobb, jobber, henter, leker, lager middag, rydder, trøster, leker, elsker, drikker kaffe og elsker. Her på kanten av stupet.

Og jeg tenker....finnes det en bunn ?

Det gjorde så mye vondere enn det gjorde og det var så mye mer enn det var. Jeg holder øynene lukket, lenge, lenge, lenge. Og selv om jeg enda ikke har lyst, til å åpne dem, så må jeg fordi jeg bare må.

I blant er det så vanskelig å gi slipp. I alle fall når jeg så ufattelig lenge har godtatt at det ikke en gang er noe å gi slipp på, og jeg har jo gjort det uansett, i alle fall nesten. Det er bare det aller innerste som fortsatt holder fast. Helt inne i det røde, der hvor det enda er skjørt og nesten helt urørt.

Og så spirer det, og vokser. Overalt. Jeg har lyst på å legge meg. Døse. Sove. Puste. Tenke. Eller, ikke tenke. Bare eksistere.

850 - bambi 1-0

På vei hjem. Klokka nærmer seg midnatt. Det er 10 plussgrader, litt tåkedotter over åkrene og sengen min kaller etter 12 timer på jobb. Så var'n der, kom ut av ingenting. Jeg skreik.....(ok, jeg er kvinne, vi skriker avogtil) ...og så var'n under hjula på bilen.

Banner. Bremser. Rygger.

Varsel-lys på, ut av bilen, sjekker grøfta på motsatt side. Joda, bambi var ikke i verdens beste form nei....javel, ringer politi, som ringer viltnemd for meg. Viltnemda ringer meg opp igjen og vi avtaler at jeg skal vente der så det blir enklere for dem å finne bambi'en.
Så står jeg der da, med varsel-lys på, røyker og venter. Etter omtrent 10 minutt stopper en bil, arbeidskar i arbeidsbukser ut. "Får'u no hjælp æll?"
"øh, ja, jeg bare venter på viltnemda jeg. Kjørte på et rådyr skjønner du. Men ellers takk for at du gidder stoppe midt på natta"
"Hvor er'n a?" Arbeidskaren strener med sjumils skritt mot grøfta. Jeg etter. Han tar opp ei lommelykt fra lommene.
"mmm, den er dævv ja".
"eh, ja, den er nok død. Kom rett under forhjula, hadde ikke mulighet for å unngå den"
Arbeidskaren napper bakbeina på dyret fra hverandre. Jeg strekker litt hals bak.....lurer litt på hva søren denne fyren her egentlig driver med.
"mmm....ble nok no'n morlause kællver nå ja." sier han. Jeg påpeker at det er en bukk. Han ser etter en gang til og må si seg enig med meg.
Arbeidskaren fikler nedi lommene sine og plukker opp en kniv. Jeg påpeker at bambi vitterlig har forlatt denne jammerdal. Han mumler noe og fikler med kniven og jeg begynner for alvor å lure. Det er da søren så trigger-happy han er liksom. Hadde ikke helt lyst på å begynne å forklare hvis viltnemd-fyren dukka opp midt i en slakte-sesjon.
"Uhm, viltnemda kommer hvert øyeblikk altså". Her er det bare å prøve å roe ned testosteronet som flommer i Tarzan.
Og så kom viltnemd-fyren. Og mannfolka snakker sammen. Over hodet på meg. Om det er noe vits i å prøve å redde noe kjøtt eller ikke. Viltnemd-fyren mener nei. Tarzan er ikke helt enig men vil tydelig ikke virke for påtrengende ivrig heller. Viltnemd-fyren mener kjøttet er ødelagt all den tid dyret helt klart må være "skvisha" innvendig, det var nemlig ikke spor av skader utenpå. Tarzan snakker om skinker. Jeg spør om han ikke strengt tatt er min, siden det var jeg som felte den. Begge ser på meg og viltnemd-fyren ler. "Vil du ha'n da?" "nee....har slutta å slakte selv. Kan jeg dra?"
Joda. Jeg kunne dra. Dra-kampen om hvem som fikk skvish eller skinker fortsatte når jeg vinka ha det.
Jeg vurderer sterkt å flytte til litt mer urbane strøk hvor man kanskje slipper trigger-happy tarzan'er og diskusjoner om skinker.