Det gjorde så mye vondere enn det gjorde og det var så mye mer enn det var. Jeg holder øynene lukket, lenge, lenge, lenge. Og selv om jeg enda ikke har lyst, til å åpne dem, så må jeg fordi jeg bare må.

I blant er det så vanskelig å gi slipp. I alle fall når jeg så ufattelig lenge har godtatt at det ikke en gang er noe å gi slipp på, og jeg har jo gjort det uansett, i alle fall nesten. Det er bare det aller innerste som fortsatt holder fast. Helt inne i det røde, der hvor det enda er skjørt og nesten helt urørt.

Og så spirer det, og vokser. Overalt. Jeg har lyst på å legge meg. Døse. Sove. Puste. Tenke. Eller, ikke tenke. Bare eksistere.