Jeg står på kanten av stupet. Og der nede er det bare svart. Frådende svart. Som havet en uværsnatt. Jeg er redd for havet, på tross av at jeg er dypt fasinert av villskapen, råheten.
Jeg er redd stupet også. Likevel står jeg her og klarer ikke å ta blikket vekk fra den frådende svarte tomheten.
Jeg står opp, kler meg, kjører i barnehage, drar på jobb, jobber, henter, leker, lager middag, rydder, trøster, leker, elsker, drikker kaffe og elsker. Her på kanten av stupet.
Og jeg tenker....finnes det en bunn ?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar