Søndag 18 april.

Og klokka er åtte-ish på kvelden.

Jeg er litt, mja...tom?

Det er et år siden sist. Våren. Jeg kjøper samme parfyme som jeg brukte i fjor, og den lukter godt. Godt, men likefullt litt feil. Jeg kjenner det når jeg går langs veien, den samme veien, de samme veiene, og lukta slår opp fra halsgropa. Den er ferdig. Egentlig, ferdigbrukt og minnene knyttet til den er allerede fastslåtte.

Jeg kan ikke bruke den igjen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det med det.
Det er mye jeg ikke vet helt hvordan jeg har det med. Ting har skjedd så fort nå, og jeg henger absolutt ikke med. Det er vanskelig å samle tankene. Jeg trenger fri. Helt fri. Helt tomt. Bare meg.
Jeg tror ihvertfall jeg trenger det, det er mulig jeg lurer meg selv til å tro at det er enklere å finne... svaret. Hvis jeg bare konsentrerer meg om meg.

Jeg føler meg tom. Det er borte, helt borte. Og det er så pussig, for jeg trodde aldri, innerst inne, at det noen gang bare skulle bli borte. Det er så rart, det har vært der, så mye, og så har det egentlig ikke det. Jeg har trodd det, men det er ikke sant.
Det var i fjor. Før. For lenge siden.
Et liv siden.
Et liv siden jeg trodde jeg var ødelagt, og aldri kunne se fremover igjen. Ikke uten et lite øye bakover.

Nå er livet annerledes. Jeg er annerledes.

[Jeg kommer til å lese tilbake på dette en dag. Kanskje om lenge. Kanskje vemodig. Dagen da jeg faktisk kjente, helt sikkert. Jeg skal gjøre annet nå. Jeg er annerledes. Livet har rundet en sving, og jeg føler at det er helt greit. Litt trist, helt klart, men greit likefullt. Jeg går, og bak meg er fortiden. Foran er livet.]

Det snødde tidligere idag, jeg var kald. Gikk og la meg en liten stund. Stakk nesen langt ned i puten. Ikke min, ikke den jeg bruker, den andre. Og jeg vet, jeg visste. Ryggmargsrefleks.

Jeg har lyst til å se hvordan det er.

Og, det er ikke engang skummelt...det er bare Livet. Det er fint.


På øret, Black Eyed Peas.