Gresset lukter enda sommerlig. Vinden er enda varm. Nå og da blåser den opp små hint av parfymen hennes, shampooen, og luktene blir litt for søte blandet med den mektige gresslukten.
Jeg ligger ute i hagen. Kjenner på solen som treffer de lukkede øynene mine med gul varme. Knærne som synker en ørliten millimeter inn i den myke bakken.
Jeg prøver å lokke frem følelsene. Men de har låst seg inne et eller annet sted, og nekter å komme ut. Igjen ligger jeg med likegyldigheten strømmende gjennom hver eneste åre i kroppen.
Det har regnet. Nesten hele sommeren har det regnet. Store, varme dråper som presset den fuktige luften til bakken og sildret som svetteperler ned vindusrutene.
De hadde møttes når jeg (hun) sto helt ytterst på stupet. Med tærne så vidt utenfor. Med skriket klart i halsen, regnet piskende mot ansiktet og vinden som kraftige bølger mot kroppen.
På randen av alt.
Nå har jeg klatret ned.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar