31 Oktober

Og kvelden er snart over. Oktober er veldig snart slutt. Jeg sitter og dingler i sofaen, med litt musikk på, noen tente lys og fyr i ovnen. Skogens Kongle ligger ved mine ben. Vi er begge litt sløve.

Følelsen av ro er fin. Det har skjedd så vannvittig mye iår, det har virkelig vært vanskelig å holde fotfestet istedet for å henge slepende etter. Og noen ganger har jeg hengt slepende etter også. Nå er fotfestet gjenopprettet. Det er det som gir ro.
Før kunne det føles som jeg sto på en strand i solskinnet....før jeg plutselig oppdaget at jeg sto med begge labbene midt i kvikksand. Og fant jeg en gren å klamre meg til så knakk den akkurat idet jeg følte litt trygghet igjen. Igjen og igjen. Igjen og igjen.

Til slutt var det noen som kastet ut....ikke en gren....mer en liane. En seig en. Som ikke knakk. Og som beordret meg til å holde fast, selv når jeg var mest klar til å slippe. Igjen og igjen.

Jeg dro meg opp på fast grunn. Jeg tok noen ustødige skritt mot virkeligheten....og ett tilbake. Sånn er det. To frem, og ett tilbake. Men, det betyr fremdeles at det alltid går fremover, selv om det går sakte.

Oftere og oftere slipper jeg lianen litt, det er fint og bra å klare seg på egen hånd. Og jeg tenker at den som holder lianen også trenger å hvile armene litt avogtil.

Nå er fotfestet gjenopprettet. Jeg står støtt på mine høye hæler.

Det er en pussig følelse etter noe som føles som utrolig lang tid i kvikksanden, synkede. Men det har faktisk bare vært ett år. Ganske nøyaktig ett år...jaja, ok, litt mer, men ikke mye.

Det føles merkelig å stå stødig. Nå trenger jeg bare en sterk arm å støtte meg til mens jeg lærer meg å gå rank i ryggen med hevet blond manke på enda høyere hæler.