Gammel kjærlighet ruster ikke..

Min første bil-kjærlighet var en mørk blå 740. Altfor dyr....aaaaaltfor dyr. Valget sto mellom den blå skjønnheten og en dyr kjøkkeninnredning. Det ble den blå + en mye rimeligere innredning. Kjøpt på impuls og av kjærlighet. Jeg mener, bilen sto parkert på gress, jeg skrev under på 'kjøpes som den står', og det tok en halv dag før jeg oppdaget oljelekasjen. Men det var helt greit. Ingen er perfekt. Kjærlighet er kjærlighet.
Jeg elsket den. Og den sto på gårdsplassen her uten skilter over ett år fordi jeg ikke klarte å skille meg av med den. Den ville aldri kommet på veien igjen....men å vrake den ? Nei. Det gikk ikke.
Idag kjørte jeg forbi den. Den er delebil nå. Det er ikke plukket mye deler, den er fremdeles vakker.
Nesten en skam å kjøre forbi i det nye VolvoBeistet. Jeg er glad i den og....den også var en sånnen....for dyr, men klarer ikke la være...bil.
Ikke det at den var såå dyr i innkjøp, men de er skummelt dyre å kjøre med. Særlig hvis man som meg legger ned 16 mil daglig.


Men den dagen jeg får puselankene borti en diger haug gryn....den dagen skal jeg kjøpe tilbake den vakre blå og være totalt uansvarlig og få den fikset etter alle kunstens regler.

For gammel kjærlighet ruster aldri.