Sliten

Jeg er sliten. Sliten av å forklare det som ikke kan forklares. Sliten av å fortelle det som ikke burde vært nødvendig å fortelle. Sliten av at andre tror jeg har en mening jeg ikke har. Sliten av å oppdage feil. Sliten av å jobbe motstrøms for å rette opp andres feil. Sliten av å forklare selvfølgeligheter og oppdage at jeg får svada-svar, og vite at ting ikke vil endre seg. Disse viktige tingene. Disse uendelig viktige tingene Disse tingene som....søren heller. Det skulle bli så mye bedre nå, feilene skulle ikke gjøres igjen....ting skulle bli bedre...

Ja, jeg gråter. Nå. For de jeg er aller mest glad i hele verden. For de jeg ville gitt livet mitt for. For de som ikke kan forstå. For de som ikke kan forsvare sine selvfølgelige krav.

Jeg når ikke frem. Det er et hav av grunner. Det er idiotiske grunner. Kamuflert som gode. Men likefullt er de idiotiske. Og så utrolig lite viktige...

Jeg ville gitt livet mitt, og jeg gir daglig...alle mulighetene mine. Jeg gir opp egoet mitt, mine ønsker om fine kule møbler, ny tv, nytt gulvteppe, nye klær, nye lykteglass på bilen, bedre jobb, et sosialliv, ønsker og tanker. Hver eneste dag gir jeg dette vekk. Fordi alternativet er det aller mest viktige. Ikke alltid det aller mest morsomme. Langtifra.
Men det viktigste. Det kan aldri være annerledes.

ALDRI.

Sliten. Og gråter. Fordi andre ikke ser sannheten.

Men nå er jeg ferdig. Tørke tårer og rennende maskara.

Jeg er kul igjen.

We will talk of it no further.